Oj, jeg skal delta i Holmenkollmarsjen!

11420_10152560017806770_2531038709730628476_n

Jeg har aldri vært noe konkurransemenneske, men også det endret seg etter fylte 50. Godt påvirket av gode naboer og venninner, fant jeg ut at et renn i ny og ne er en mega motivasjonsfaktor for å trene jevnt. Her er oppskriften på suksess med trivselsfaktor.

Noen av dem er så rå at de går Grenaderen (9 mil) og Marcialonga (7 mil). Jeg synes Holmenkollmarsjens 54 km er hårete nok! Men, sant skal sies. Holmenkollmarsjen er med sin løypeprofil beinhard intervall, og mye tøffere enn både Marcialonga og Birken, men ikke på langt nær så bananas hard som Grenaderen. Marsjen har dessuten to distanser, og mange velger halvparten på 25 km.

Jeg bruker en treningsapp, fordi jeg elsker lister og motiveres av å se resultater på statistikk. Ifølge Endomondo ligger jeg på snitt mellom 30-60 minutter daglig løping/skigåing, året rundt. Snitt betyr ikke at jeg trener så mye hver dag, men fordelt på 3-4 økter i uka. Jeg nevner det, fordi det holder for å klare et så hardt renn.

Jevnt og trutt gir evig futt!

Skiforeningen inviterte til en testgjennomgang av løypa et par uker før. Det gjør de hvert år. Å kjenne løypa er en enorm fordel.

– Tja, jeg kan jo alltids gå løypa og se om jeg klarer å gå så langt, tenkte jeg, og pakket sekken med varme klær, termos og matpakke.

Møtte opp i -15 C på Skansebakken, og fant ikke «min» gruppe, som skulle gå på rundt fem timer. Så, jeg hang i hæla på en gjeng unggutter, som spurtet avgårde. Været var fantastisk, men kaldt. Føret var trått, og etter 25 km var jeg gåen.

– Aldri, aldri i livet om jeg skal gå Holmenkollmarsjen! Ikke f…. Orker ikke gjøre meg selv så vondt. Hva er vitsen!

Jeg hadde en lang indre dialog om at nok er nok i hodet mitt. Det er veldig i tiden, å ikke jage etter prestasjoner lenger. Det sa jeg til meg selv, før jeg svingte av marsjenløypa ved Glåmene og karret meg til Finnerud og Ritas trøstende kakao og kaker. Der satt jeg med verkende rygg, iskalde tær og utslitt kropp etter 42 km på fire timer. Termosen var halvfull, og matpakken urørt. Jeg innså at jeg burde ha fått i meg drikke underveis, i det minste…Ble hentet av sønnen min, og bestemte meg for at jeg ALDRI skulle pine meg selv ved å gå Holmenkollmarsjens harde 54 km.

start_foto_magnus_nyloekken
Foto: Magnus Nyløkken, Kondis
start-elite_d4n9878
Foto: Magnus Nyløkken, Kondis

Fit for fight

To uker etter står jeg på startstreken med pulje 17 i Sørkedalen, iført rosa fartsdress…Været er mildt. Jeg har løpt noen småturer uken før (rundt 13-25 km), og tatt det veldig med ro i minst to dager (onsdag og fredag), for å lagre overskudd. Frokosten var akkurat passe med havregrøt og kokt rødbet for bedret O2 opptak (må inntas en time før løpet). Kaffe og litt sjokolade for ekstra piff. Min mentor Gry, som innehar Birkenrekorden og mange andre topplasseringer, hadde gitt meg følgende gulloppskrift:

– Gå rolig ut

– Tenk lett og fin, lett og fin

– Drikk to glass saft på hver stasjon, ikke spis.

– Finn rytmen og bli der

– Vær i boblen din

«Tar det som en tur», sier jeg til meg selv, og er mentalt forberedt på at fem timer er et hårete mål. Jeg er merkelig rolig, i likhet med alle rundt meg. Vi er røkla bakerst. Sent påmeldt, langt fra seedinggjengen. Allikevel havner jeg bak gjengen min allerede etter to kilometer, men så skjer det noe. Jeg kommer i driv. Legger meg litt sjenert i venstre fil. «Håper ikke jeg sperrer for noen», tenker jeg, og føler meg overmodig. Etter fem kilometer begynner jeg som vanlig å kjenne kroppen komme i riktig gir. To SWIX-karer står rett før første matstasjon ved Storbekkhytta. «Holder det med VR30 opp bakkene?», roper jeg. «Du burde ha på litt violett» råder de. Jeg bråbremser og slenger skien opp på skulderen. En av karene smører et lag på hver ski raskt og rutinert.

– Denne stoppen er verdt det, smiler de og ønsker meg god tur.

2018-01-20 at 16-10-33
Et av mine beste treningstips er å gå mye i skogsløyper og løssnø! Da aktiveres alt av muskulatur. Fra de små indre stabiliserende og støttende musklene, til de store muskelgruppene. Koordinasjon, balanse, styrke og LEK! Foto: Jon Petrusson

Endorfinrush på hjemmebane

Jeg tar to glass saft, stående, og fortsetter. I bakkene er jeg i mitt ess, og passerer den ene etter den andre. De neste milene går jeg forbi hundrevis. Jeg går i sik-sak, ut i grøfta, bykster og takker de som intuitivt flytter seg ut av min «fast lane» til venstre. Bare to menn foran meg holder samme fart. Den ene med bare underarmer, den andre i sort og gult. Jeg limer meg på ryggene deres, men passerer også dem etter noen mil. Etter 25 km når jeg punktet der jeg gikk i kjelleren på testløpet. Men nå er kroppen sterk, pusten går lett som en fjær, og jeg begynner å synge av pur endorfinrush. I bakkene er det oppkjørt og dype spor. Snøen er harvet opp av minst 2000 løpere fra puljene før meg, og det er tungt. Jeg kan løypa godt, for jeg er på hjemmebane, og vet jeg bare kan sette utfor der andre ploger. En enorm fordel. Flere steder tar jeg sjansen på å passere på innsiden. Det går fint. På Fyllingen kommer 25 km løperne inn på traséen, og det blir mølje. Vinden er sterk og føyker igjen isete spor. Jeg forsøker å stake, men skiene virrer på det utgåtte og isete underlaget. Igjen hopper jeg fra spor til spor og må passere bøling på bøling.

Først ved Kobberhaugshytta begynner jeg å kjenne meg skikkelig sliten. Blide feststemte jenter møter meg med store fat fulle av godterier og brownies fra United Bakeries, og musikk. Jeg bryter regelen og tar en kake i munnen, men klarer bare å svelge én bit. Resten må jeg spytte ut og gisper etter saft. Magen har ikke krefter til å drive med fordøyelse. Så løper jeg de lange kilometerne til Tryvann og siste matstasjon. Jeg bestemmer meg for sportsdrikk og cola. Må ha koffein og et shot i kroppen. Jeg er livredd for å gå tom nå. Dessuten er jeg omsider kommet ut av hjemmebane. Jeg har ingen kunnskap om løypa herfra til mål.

Teknikk, teknikk og smøring

I hodet går et mantra hele veien: Skyv hoften frem! Da retter hele kroppen seg opp. Jeg går teknisk godt da, fordi jeg setter all kraft rett over støvelen, og lekker ikke energi over større flate. Stavene inntil kroppen også. Skyter skiene fremover, som etter en imaginær fotball. Jeg ser og føler at jeg har roligere, men kraftigere og mer økonomiske steg enn de fleste rundt meg. Gliden er god, og jeg jubler over mine nyervervede preppekunnskaper. Edvard og jeg stod en time i smøreboden kvelden før, og gjorde tydeligvis alt riktig med rensing, gliding, sikling, børsting, pussing og festevoks med smørejern, og deretter tørrvoks i minst seks lag med smørekloss. Fartsdressen er fantastisk deilig. Eneste skår i komforten er at jeg ikke festet stroppen til rumpetasken godt nok. Den slår meg rundt låret når vinden tar tak, og jeg bruker for mye tid på å få den på plass igjen, flere ganger.

Beyoncé, isføtter og solidaritet

Men det verste er at den dype, harvede løssnøen i alle bakkene har gått ned i skistøvlene. Iskald snø har samlet seg rundt tærne. Jeg er klissvåt og iskald. Klarer ikke få varmen til å nå ut, og kjenner føttene stivner til isklumper sakte men sikkert. Går som faen bare for å slippe forfrysninger.

I hodet dukker Beyoncé opp med Halo. Aner ikke hvorfor, men hjernen vet hva den gjør. Refrenget bare går og går som hakk i plata i hodet, og hjelper meg til å holde rytmen og forbli i transeboblen min. Det samme gjør visst endel av gutta i Forsvaret på harde marsjer.

Etter Tryvann er jeg psykisk forberedt på motbakker, og får opptur på opptur av det motsatte. Lange nedoverbakker! Nå kommer skiltene tett. 5 km igjen, 4 km igjen, 3 km igjen. Det går litt tid før 2 km dukker opp. Noen motbakker, men jeg ser utsikten over hele Oslo, som gir et kick, noen folk som heier på oss fra en grop med flagg fra mange land, deretter den lille hoppbakken og stavkirken.

Gjengen jeg løper midt inni er blitt som en stor konsentrert organisme. Det er følbart hvor innbitt alle rundt meg tyner siste rest av krefter. En voldsom følelse av solidaritet veller opp i meg.

Jeg lytter etter hornmusikk, men hører ikke noe. Stadioen dukker opp, og en diger tavle med navn i orange mot sort bunn. Elizabeth Lingjærde 4:23 står det. – Jøssenam, skriker jeg spontant, og setter opp farta. Jeg blir besatt av å klare å komme under 4:30 og er i mål på 4:25. Henger over stavene, ikke anpusten, men mørbanket. Så kommer gråten, som jeg såvidt klarer å stagge, før jeg stabber stivt avgårde på isklumpføtter til goodie-bags, mat & drikke, bagasjeutlevering og det varme teltet.

I did it!!! Nummer 14 i min klasse!

Og kvinner 55+ er en av de råeste og hardeste puljene…

Bonusen

Er det noe jeg har lært, så er det at jeg MÅ ha utfordringer for å trives i livet mitt. Jeg elsker adrenalin- og endorfinrush. Merker at kroppen stortrives med å teste grenser. At jeg er over 50 år er ingen hindring, tvert imot. «Barna» er ute av redet, og jeg har tid til å lade overskudd. Det skal brukes for det det er verdt!

Lørdag den 10. februar 2018 er jeg på vei igjen, med meg selv som min verste konkurrent. 😉

2018-01-20 at 16-24-02
Jeg er klar, er du? Foto: Jon Petrusson

MIN oppskrift / HUSKELISTE:

– Minst 400 km i beina, fordelt på raske korte økter og lange i «joggetempo». Opptil 3 mil holder.

– Tren 3-4 ganger i uken. Gjøre kroppen vant til lange økter (3-4 mil)

– Tren styrke, overkropp + lår viktigst, et par ganger i uken. Kettlebells, yoga, slynge og vekter på stuegulvet er gull.

– Siste uke: En intervall (en mil), en-to langturer (25-30 km). Hvile to dager.

– Bli kjent med løypa. (Trent mye i den lengste motbakken)

– Ikke kle meg for varmt. En super holdt under fartsdress i temperaturer under -5C. Hummerhansker, briller

– Ull liners, ulltrøye, tørre sokker, ekstra lue, dadler og skismørning i rumpetaske. (Mental trygghet)

–  Bruke sportstape på hælen og andre utsatte steder. Bedre føre vàr osv.

– Knytt støvlene nøye! Gjerne korte gamasjer

– Kompresjonsvarmere rundt leggene, lange varme ullsokker

– Brød og pasta dagen før. Fyll på med næring, men glykogenlagring er ut iflg. ny forskning

– Havregrøt, appelsin, kanel, syltetøy, kaffe og kokt rødbet til frokost.

– Frokost/kaffe 1,5 timer før start. Sitte godt på do med kryssord

– En liten rolig oppvarmingsrunde før start. Gå ut med varme hender, pakk ned ullhanskene før bakkene

– Hvile i nedoverbakker, hocke stil

– Bare drikke saft på matstasjonene, ikke spise

– Smile når det røyner på, det gir litt ekstra endorfiner

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s