Debutant med Birkengalskap

den
trening_14_01_f_istad
Foto: Christine Istad
Det var jeg som i flere år hisset opp hele advokat- og finanseliten til skyhøye testosteronnivåer med mine hard-core-six-pack artikler i DN Aktiv. Til manges forargelse. En dag trådde jeg over streken for å delta selv…

(publisert i Langrenn.no) til glede for nye lesere og debutanter!

Jeg har vært inne i det aller helligste; I styrkerommet til Johaug og Bjørgen. Jeg har lirket olympisk kunnskap ut av gulljentenes trener Mathias Lilleheim, og eliten av Norges beste PTer. Jeg har fnyst av utstyrshysteriet, ernæringshysteriet og treningshysteriet til amatører. Jeg har intervjuet løp- og renndeltagere gjennom lag av snørr og blod, og prist meg lykkelig over å ikke være like gal.

Inntil nå.

Jeg har en nabo som kaller seg Birkengal. Vigdis har en entusiasme og selvironi på høyde med Christine Koht. Dessverre er den smittsom. Telefonen ringer.

– Hallo, det er Birkengal. Du må melde deg på Birken, du kan ikke la meg gå alene.

Trening

2018-01-20 at 14-32-48
ASICS piggsko, Johaugs forede vintertights, ullsokker og guts. Foto: Jon Petrusson

Jeg trapper opp. Dvs. jeg slutter å se ut av vinduet for å sjekke været først. Mindlessness er undervurdert. Det er slutt på å tenke og kjenne etter. Kroppen er en tidsinnstilt robot som skal og må ut.. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær får ny mening. Jeg kjøper nye løpetights og løpesko. Jeg løper på alt som ikke er skiføre, inkludert blank is med tre gruskorn. Statisk trening, balanse og koordinasjon, kaller jeg det, og biter tenna sammen i nyvunnet trass.

Når snøen endelig kommer har jeg tapt planlagte 200 km mengde, og er i ferd med å miste motet. Jeg svinger kettlebells, tøyer strikker, løfter manualer og stønner i slynger som jeg selv har skrevet spaltevis om. Hadde jeg visst det var så kjedelig, og så beinhardt!! Dårlig vinter til tross; tåke, skodde og våte løyper er ikke lenger noe hinder fra midten av januar. Jeg starter en av turene i regntøy, og blir belønnet med full vinter og snøføyk i høyden. Pluss 20 cm kladder som må skrapes av for hver hundre meter. Jeg kaller det mental trening. Det kan ikke bli verre.

Utstyr

20180108_134617
På vei til Oppkuven, Heggeliseter og Løvlia ligger det mye Birkensvette i løypene.

Telefonen ringer.

– Hallo, det er Birkengal. Har du tenkt på at vi kan fryse? Svette? Kanskje vi trenger rubbeski?

Jeg har definert meg blant markatraverne. Vi som går på årgangsski i gamle klubbdresser, ett nummer for store jakker, utslitt ull og staver i feil høyde. Jeg stikker innom Bull og Anton for å snuse, og kommer hjem med kappede staver, best-i-test Birkensekk, ny kork, teknisk superundertøy, to sett hansker, ull liners, ekstra ullue, Olympisk jakke og siste skrik i racingbukse. På salg. Dagen etter løper jeg opp til Heggelivann med bakglatte ski, i nye klær, og holder en slik fart at det holder til merket og vel så det. Utstyr er undervurdert.

Prepp
Fluor er noe dritt. Jåleri som ødelegger dyreliv. Men, Herregud, jeg kan ikke løpe 54 km med så mange høydemeter etter årets erfaring fra Sørkedalen t/r Løvlia! Sugende sørpe, hard is, tørr snø og kram snø på en og samme mil. Det er grenser for galskap og amatørskap. Skiene er levert til Birkenprepp og jeg mener det er lurt av oss alle å børste støv av kjemikunnskapene og det periodiske system. At preppen koster like mye som en helaften på byen er helt greit. Jeg skal ha fest og fart på Sjusjøen. Så det så.

Bekymringer
Jeg har advart alle på Facebook. Jo mer dagen nærmer seg, jo verre blir jeg. Jeg bekymrer meg for dokøer, slarkete løyper, feiltråkk, sinker, kulde, svette, vind, vær, søvn, drikke og gnagsår. I mine mørkeste stunder er den eneste trøsten at jeg skal over et pent fjell og har et stilig startnummer. Sistnevnte er ikke er så stilig i praksis, for jeg starter i pulje 21, lenge etter at teten er i mål og løypa ødelagt. At det trøstefristes med flotte mannfolk, matstasjoner og hornmusikk hjelper ikke. Jeg får bare en ny bekymring; Det finnes ikke vannfast mascara.

Ernæring

2015-02-12 at 12-45-30
Hjembakt og tradisjonsrik skiløperkost.

Telefonen ringer.

– Hallo det er Birkengal, er det lov å drikke rødvin en uke før? Jeg MÅ slappe av, jeg er helt utslitt av han personlige treneren. Han driver meg til vannvidd!

– Ja, svarer jeg, i bakrus.

Som forfatter av 5:2 dietten er jeg nødt til å faste, og det straffes med billig fyll etter fredagskosen foran Gullrekka. Jon Almaas og jeg skal jo løpe samme løp, så jeg må skåle litt. Deretter velger jeg 6:1 dietten i Birkenuken. Etter 200 kcal til frokost, og den eneste dagen uten trening på lenge, skriker magen som en unge med kolikk. Jeg nileser alt om karbolagring, og spiser to brødskiver ekstra på fastedagen. Med egg. Og makrell i tomat. Dagen etter står to nybakte Birkenbrød på benken. Jeg har stappet dem med olje, havrekli, kruskakli, spelt, rug, sammalt, steinmalt, økologisk, gurkemeie, linfrø, solsikkefrø, olivenolje, rapsolje og maltekstrakt. Påleggshaugen teller rødbet som skal forbedre O2 opptak, spirer, ost, skinke, paprika, sjokolade og sennepssild. Listen over alt jeg MÅ spise er lang. Nevnte jeg dadler, yoghurt, valnøtter, kanel, chili, urteteer, espresso, saft, banan, bær, laks, kanelboller, fullkornspasta, elg, kylling, spirulina og søtpotet? For å være på den sikre siden slenger jeg på tranpille, keratinpille, magnesiumpille og jernpille. Det blir noen timer på do med kryssord.

Kulturarven 

last ned (3)
Jeg kan veien opp til Oppkuven utenat. Hver meter. Ensformigheten, skodden og møkkaværet har tæret på, men det har gjort meg enda seigere, sterkere og tøffere. Som en Viking. De bar tross alt en unge på armen, og hadde vidjebindinger…. Men de var menn. Vi kvinner tåler enda mer, og 8. mars går jeg mitt eget tog til Heggeliseter. Det blir lange pep-talks i hodet. Jeg er nærmeste nabo til Norges største og første skikonger, Lars og Lauritz Bergendahl. Fridtjof Nansens oldebarn er nabo. Bjørgen og Johaug fiser forbi i de samme løypene, det samme gjør kultureliten. Jeg er ihuga forsvarer av brunosten, ekte blondine og kan føre stamtavle tilbake til Eirik Blodøks. En dråpe arvet galskap er kjekt å ha. Regnskogindianere har flotte fjær og kan spytte giftpiler med imponerende presisjon. Eskimoer kan padle og jakte isbjørn. Indianere kan ri barbak og jakte med pil og bue. Jeg har mitt å leve opp til.

Folk får si hva de vil om press, snobberi og tull. Når jeg går over mål skal jeg være stolt som faen over å kalle meg Birkebeiner!

2016-01-17 at 13-44-05
Birken ble avlyst det året jeg endelig kom meg avgårde! Pga for mye vind. All treningen kom til gode siden, i eventyrskogen 🙂
Reklamer

2 kommentarer Legg til din

  1. Tilbaketråkk: Klar for Birken imorgen!
  2. Tilbaketråkk: Klar for Birken imorgen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s