Birken 2018 – SOL, smerter og stemning. Rapport fra en nybakt Birkebeiner!

last ned
Foto: Birken

Jeg er en Birkebeiner! Fy flate så deilig å ha gjennomført, og med god margin til merket 🙂 Alt klaffet, bortsett fra føret…

For tre år siden forberedte jeg meg i månedsvis, og rennet ble avlyst. Kanskje like greit, for jeg kom til Rena etter en elendig natt, ombord i et elendig NSB-tog, som slett ikke var så behagelig som de reklamerte med. Dyrt og dårlig.

I år ble det en annen variant. Luksusvarianten 🙂 Det anbefales gamle kjerringer som meg. Som før sagt er det flott å være hardhaus, men jeg elsker kontraster. Denne gangen gjorde jeg i tillegg masse jeg aldri har gjort før. Akkurat som Pippi. Her er mine erfaringer:

ALENE

Klubben min (Sørkedalens IF) stilte med flere tøffe deltagere, men vi hadde ulike starttider og botilbud, så da jeg fikk tilbud om to netter på Scandic Hotel Lillehammer fra gubbens bonuspoeng, så var det vanskelig å si nei. Ergo meldte jeg meg på Birken fem dager før rennet…Det gikk helt fint, inkludert seeding.  Kjørte opp i eget tempo, akkurat da det passet meg. Midt på formiddagen i strålende sol og minimalt med trafikk. Spiste proteinbar og banan, drakk kaffe og hørte på radioen. Landskapet er så dritvakkert oppover, at jeg kjente på den samme stoltheten jeg fikk under OL i 1994. Here I come!

Under hele oppholdet (to netter), nøt jeg en herlig fellesskapsfølelse som gjorde det kjempelett å bli kjent med andre Birkebeinere fra fjern og nær. Tyskere, finner, dansker, sveitsere, amerikanere, trøndere, Frækstadfolk og mange andre. Alle snakket med alle, for vi delte jo skjebne. Like nervøse. Like spente. Like slitne. Like stolte.

HOTELL ER DIGG

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Beliggenheten er GULL.

Hotellet ligger i lia, bare åtte minutter å gå på en tråkket gangvei i snøeventyret bort til Håkonshall, der alt skjer. Kunne det bli bedre 🙂 Jeg bestilte Birkenbuffet i spisesalen, og planla en tidlig kveld. Ute så jeg dampen fra en jacuzzi i snøen. I loungen knitret peisveden. På terrassen satt det andre Birkebeinere og nøt solen. Jeg kom i prat med en hyggelig danske, og nøt min Munkholm. Såre fornøyd. I min alder er det deilig med lekkert hotell, og ikke minst føle på en herlig stemning siden majoriteten av hotellets gjester var der i samme ærend som meg.

Jeg sendte noen medfølende tanker til alle som lå i et snorkeinferno på et gymsalgulv, for deretter å stille seg i do- og dusjkø på Rena skole. Til nesten samme pris…

HVA – HVOR – NÅR!?

Men først trasket jeg bort til hallen. Nervøsiteten meldte seg med klassiske bekymringer som:

  • Finner jeg riktig hall? (Ja, den er rett foran øynene, bak fotballbanen).
  • Er det noe jeg har glemt å vite at jeg skal hente eller vite? (NJaei?)
  • Hvor går bussene imorgen? (Rett nedenfor Håkonshall, langs veien.)
  • Hvor kommer vi i mål? (På Birkebeinerstadioen 20 min unna med buss.)
  • Hvordan kommer jeg fra mål og tilbake til hotellet? (Det går gratis shuttlebusser fra mål tilbake til Håkonshall.)
  • Og NÅR må jeg ta bussen for å rekke start? (Bussen tar to timer, men beregn minst 30 min ekstra.)

Jeg skulle ønske arrangørene hadde laget en slags kjøreplan for oss, og et kart med avmerket alt vi må innom, pluss tid å gå mellom de ulike greiene.

UTSTYR BETYR NESTEN ALT!

560ce5d9-ae4e-42f3-97dd-258ed7aa3118
Reddet av Brynje. Nettingstrømper for Vikingemøyer. Droppet boxeren under. Deilig!

I Håkonshall får du kjøpt ALT du har glemt, eller ikke visste at du trenger. Jeg kjøpte på impuls et sett Brynje ullnetting undertøy. Det var genialt i kulda som var meldt. Det ble nye støvler til halv pris også, men jeg valgte å gå i de gamle. Å gå sååå langt i kliss nye støvler er å be om blod.

GRYTIDLIG OPP TIL HAVREGRØT

«Vi serverer frokost fra kl 04:00», sa de i resepsjonen. Jippi.

Kl 05:30 stod jeg opp etter en litt dårlig natt med kaldsvette, doflying og våking… Hodet surret skikkelig. Jeg begynte å fintelle minuttskjema fra hotellrommet gjennom alle korridorene, heisen og frokostsalen, stien og… skistallen. Bagateller ble digre utfordringer! Jeg spiste altfor fort. Frokostbuffeen var overdådig, men alle skulle ha havregrøt, så der ble det fort tomt. Jeg fikk kastet i meg 1,5 grøttallerken, med blåbær og kanel. Kaffe, yoghurt, havrekjeks, litt frukt og mer kaffe. På rommet gaflet jeg i meg en halv kokt rødbet hjemmefra, så saften sprutet. Kledde meg etter nøye utprøving av antrekk dagen før. Droppet i siste liten bagasje. Skulle gå og stå i det jeg hadde på meg og i Birkensekken. Hadde husket en sånn koffertvektmåler, og veide og veide. Leste nøye alt som stod på Birkenkonvolutten med nummertrøye og merkelapper. Festet brikken rundt venstre legg under fartsdressen. Klistret lapper på sekk og ski.

Skrev ned navn og mobilnr. til nærmeste pårørende, og så for meg et stykk blondine ihjelfrosset og kaput på toppen av fjellet.

HVILESKJÆR PÅ BUSSEN

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Hva spiser en kostholdsveileder fra NIH før Birken? En liten skive hjembakt julekake og Fisherman’s Friend! Glem alt som heter proteinpulver og kosttilskudd. Dette er bedre 🙂 (Banan er heller ikke å forakte).

Jeg hadde gått opp «løypa» til bussen dagen før. Allikevel småjogget jeg bortover et kvarter før bussavgang. Fikk litt angst da jeg så alle rundt meg hadde høyere puljenummer enn meg selv. Skulle jeg tatt bussen en halvtime før?? Hjælp!

Kom meg på et sete helt foran i bussen, sammen med en lokal jente som visste alt jeg trengte å vite. Hvor stopper bussen på Rena? Jeg starter 09:40, har jeg god nok margin?

«Du har akkurat passe med tid, og om det skjærer seg så kan du jo bare starte mellom to puljer også. Du har jo brikken på beinet» sa hun.

e753889a-6c06-4dc4-93a0-3cfe187a273b
Håkon Håkonsson er liten og veier 3,5 kilo.

«Vi stopper rett ved start. Først veier du sekken, jeg viser deg hvor, deretter går du rett i dokøen. Så tar du av deg ytterplaggene og går til feltet ditt. Hold deg varm til siste stund», rådet hun.

Resten av turen prøvde alle å småsove. Inntil…

«Kan du stoppe, noen må tisse».

En mann tryglet sjåføren. Min setevenninne syntes spørsmålet var uhørt, og jeg var enig. Vi MÅ rekke starten! Kan ikke folk beregne sånt på forhånd! Vi var nådeløse, men bussen klarte å stoppe i tre minutter, så de tissetrengte fikk tømt seg i en snøfonn.

Som sagt, små problemer og hindringer blir store som monstre.

VEKT – DOKØ – VARMETELT

På Rena ventet 25 kalde…Men jeg gikk med fire lag klær, og det funket finfint. Dokøen gikk raskt og disiplinert. Jeg tok av meg ytterplaggene 15 min før starten til puljen min. Ble stående i et varmetelt tett i tett med andre. Snakket med en amerikaner som gledet seg til sin første norske Birken, for han hadde gått den amerikanske et utall ganger. Han hadde ikke ull på seg.

«It’s a Norwegian trick», sa jeg. «Always wear wool. In layers».

Ute begynte gradestokken å vippe over tjue kalde. Sola varmet såvidt. Han ble litt vill i blikket.

STARTSKUDD OG EN SYMFONI AV POLARSIKADER

sportograf-114714560_lowres
I farta. Jeg er god på motbakker. Mest av dem i livet.

Det var doer ved start også. Jeg gikk en liten testrunde. Hadde god nok tid. Holdt meg varm. En mann småpratet med meg i startfeltet, så gikk skuddet. Og feltet knirket seg avgårde. Roolig. Nesten for rolig…

Knirkingen av stavtak i den sprengkalde snøen var øredøvende som en flokk med polarsikader.

Bakkene var lange, men slake i forhold til hva jeg trener i til daglig. Varmen kom fort, og det gjorde også svetten. Vurderte lenge å ta av meg ullvantene inni vottene. Men ville ikke miste farten og plassen bak en diger to meter rygg jeg limte meg på. Som å tenke på å gå på do midt på natten og tro det går over. Vantene ble værende på helt til første matstasjon de, og kom aldri på igjen. Noen stoppet langs løypa og vrengte av seg et lag. Jeg kunne gjort det samme, men kjente at ullnettingen sugde svetten og holdt meg behagelig, selv om det var varmt. «Jeg er på vei til høyfjellet, så her blir det kaldt nok etterhvert,» tenkte jeg, og fikk rett. På toppen var jeg sjeleglad for at jeg gikk med to tynne lag ull og en helt vindtett jakke med tynt dunlag. Ullbuffen var nok et genialt valg. Har brent meg på syntetisk buff før.

Snør og svette er ikke gøy når isvinden sveiper over.

HVA POKKER HAR SKJEDD MED SKIENE?

20180316_105244
Jeg er min egen smøresjef, coach, fysioterapeut og kokk. Så det så!

Alt kunne vært perfekt, med unntak av gliden. Jeg gikk på sandpapir… Hva pokker hadde skjedd? Hadde jeg smurt feil? Så nistuderte jeg alle rundt meg. Hadde noen bedre glid? Nix. Det var opplagt at alle rundt meg hadde samme problem. Kulda hadde gjort løypene megatørre. Ikke en meter kom gratis. Fordelen var at det var kjempelett å traske rett opp bakkene. Minimalt med fiskebein. Men etter tre mil var kroppen mørbanket. Totalt!

Når kroppen begynner å melde pass, så har jeg min eldste sønns råd som mantra: «Mamma, når du tror kroppen ikke greier mer, så har du 40 prosent mer å gå på. Det lærte vi i Forsvaret» (Fallskjermjegeropptaket…kremt).

«Er det mange motbakker igjen?» Jeg så på den blide innfødte matstasjonsdama med et bedende blikk som tryglet om mirakler. Birken er jo BARE oppover jo!  Hun så medfølende på meg.

«Nei, nå er det flata, men så blir det litt småkupert over Flå, så spar på kreftene. Etter Sjusjøen er det stort sett bare nedover», trøstet hun.

Jeg hang over stavene som en pukkelrygget. Takket og karret meg til cola, saft og en lefsetygg. Så fikk jeg øye på SWIX smørehjelp. Vrengte på impuls inn til to kjekke karer som tok av meg skiene og gjøv løs på hver sin ski med pussefille og ny smørning. Med glider. Jeg sukket og fikk trøst og medfølelse.

«Muskeltretthet», sa de. «Ikke rart det, i dette føret».

Med ny glid fikk jeg ny giv. Enda en trønder (mange av dem i sporet!) gav meg oppmuntrende kommentarer. Ellers var alle dønn tause i en innbitt kamp mot smertehelvetet. Det var minst to mil igjen.

PARTYPUBLIKUM

kvikk lunch
Kvikk-Lunsj gjengen vant publikumsprisen! Foto: Birkebeiner.no

Hyttefelt og hyttefolk i digre dunkåper, bjørnepelser, pelsluer, flagg, ghettoblastere, bålpanner, dukker, kaffe, cola, appelsinbåter, Jägermeister, sang, hurrarop og mikrofoner, PA-anlegg og kaffelars. Det var full fest, hæla i Moonboots og saueskinn. Igloer, telt, huler, snøbenker og hyttevegger.

På Sjusjøen var folkemengden så tett at jeg døpte den Birkens Karl Johan. Vi som gikk mellom dem var som en lenkegjeng som svarte på tilropene med rare grimaser.

Selv var jeg for det meste i tåka. En transeboble der hvert skritt fremover var en seier. ALT verket. Ryggen, hoftene, lårene, høyre biceps, selv tommelen og øreflippen. Nedoverbakkene var ingen pause. Å sitte i hockestil fikk de utslitte lårmusklene til å skrike. Ryggen ble med i hylekoret. Ikke bøy deg mer’a! Men helvete heller, jeg kan ikke lage luftmotstand! Jeg vil i mål!!! Fort som faen! Kilometerskiltene drev meg frem. Under 30, under 20, under 10…Deretter gikk det kjapt. Men hvert flate parti på slutten ble like seige som motbakkene var i begynnelsen. Så dukket stadioen opp og jeg var så gåen at jeg lurte på om jeg orket den siste svingen…

MÅL OG ALT GLEMT

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Pussig nok gikk jeg raskere og raskere! Den øverste raden er mine tider, og under er tidene som kreves for å få merket.  Jeg fløy i mål med tjue minutters margin. Stolt av sølvmerket mitt på første forsøk. Yeeha!!!

Å gå i mål på Birken er som å føde.

Først utmattelse og gråten i halsen. En pleier tar tak i beinen ditt, tar av brikken, dytter en Birkennål i hånden på deg, sier noe du ikke oppfatter, før du sløver bortover med de andre pasientene. Så kommer blodet tilbake til hodet. Du oppfatter at du er ferdig. Får dyttet en pølse i hånden, vørterøl eller vann, eple eller chips. Tar på klær og kjenner på seieren. Vet du overlevde. Fødte en Birkebeiner i sjelen.

PS: Jeg spiser aldri pølser, men Birkenpølsa gled ned på høykant! Jeg var så sliten at jeg ikke orket mer enn én.

Frivillige stod klare med ketchup og sennep. De visste at vi ikke hadde krefter til å klemme den ut sjæl. Flinke folk!

AFTERSKI OG AKEVITT

Jeg ble intervjuet av ungdomsreportere etter matteltet i mål. Da var kreftene på vei tilbake, og jeg ville til hotellet og varme musklene i badstuen.

Jeg høres jo veldig kjekk og grei ut på intervjuet, men sånn så jeg ut like etterpå, i bussen:

20180317_150813
En Birkebeiner er født. Og som nyfødte flest ser jeg bare himmelfallen og tom ut. Troikasjokkis neste!

Etter å ha hentet diplom, merket og jubileumslue, tuslet jeg ut i solen og tilbake til hotellet. Der møtte jeg en barndomsvenn, som hadde gått på et arsenal av smertestillende. Selv var jeg klar for jacuzzien, men da de ikke tillot øl, gikk jeg heller i baren. Klam, sliten og med badekåpen under armen ramlet jeg ned i en stol mellom alle mannfolka, som eneste kvinne. Der ble jeg sittende i noen timer, med to festglade idrettsleger som hadde Birket over fjellet de også. Etter å ha diskutert våre felles lidenskaper; kosthold og helse, gaflet vi innpå med søppelmat, akevitt og øl.

–  Nå er alt lov, sa vi.

20180317_171325
Historisk bilde. Jeg har renset en tallerken med junkfood!

Jeg som allerede hadde skeiet ut med en for meg uhyre sjelden pølse og Troika, måtte innrømme at en burger i baren med pommes frites og Brooklyn Brewery var usannsynlig digg akkurat da. Men, ett glass akevitt var nok til å gi meg en anelse hangover dagen derpå…

Innen kvelden var omme hadde jeg glemt all smerte, blitt dritstolt og planlagt come-back neste år.

Det ble en tidlig kveld. Kl 21:00 fikk ryggen endelig slappet av i horisontalt leie. Neste morgen var jeg tidlig oppe for å gjøre enda en ting jeg aldri gjør: Nyte SPA.

20180318_081720

last ned (1)

Badstue, iskulp, damprom, ny iskulp, mer badstu, mer iskulp, varmt basseng og jacuzzi med vannglass og klein selfie ute.

Jeg er klar for nytt merke neste år!!

PS: Jeg betalte hele oppholdet selv, så her er det NULL spons. Ren uhildet skryt av Lillehammer, Scandic, Rena, Birken og alle de frivillige!

TAKK!!! Dere ruler!!!!

Reklamer

2 kommentarer Legg til din

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s