Advertisements

Inspirator: Et møte med skilegender

Ingrid Wigernæs og Merete Sejersted Bødtker med plastelinamodellen av skulpturen Merete vil lage i bronse.

Livet som frilanser er aldri kjedelig. Idag ble en drømmedag på en eventyrlig hytte, for å skrive om en spesiell hedersgjest.

En av mine gamle nabovenninner, som nå bor i Trysil, ringte for å høre om jeg kunne tenke meg å skrive en artikkel på spek (altså uten garanti om at noen hverken vil betale eller publisere).

“Jeg holder på med en skulptur av Ingrid Wigernæs på oppdrag fra Damenes Skiklubb”, sa hun. Merete Sejersted Bødtker er en av Norges mest anerkjente skulptører. Jeg har skisser og bronseskulpturer av henne hjemme, og en lubben gipsengel med hjerte på rumpa. Barna våre vokste opp sammen i Sørkedalen.

“Klart jeg vil”, sa jeg, da kalenderen var åpen den dagen. Studier kan alltids forskyves, om jeg så må ofre et par netter for å komme gjennom hele pensum i tide…Dette ville jeg ikke gå glipp av!

Damenes Skiklubb var en myteomspunnet klubb for den kvinnelige skiadelen. Det er ikke sikkert de liker det begrepet, men det er de. For meg er det en hedersbetegnelse.

Nå er de mer low key, og har som motto: Fremmer ski- og turglede i nettverk for damer – Støtte damer som tråkker nye løyper – Synliggjøre damers skihistorie.

Jeg har tidligere skrevet om den mannlige skiadelen for DN Aktiv. Skistuegjengen. Det var også et oppdrag jeg aldri glemmer. Gamlegutta med adelskalender for et imponerende antall merker i Birken var en fantastisk gjeng med masse futt, glimt i øyet og ekte skiglede.

De bygget solid, og vakkert, ved forrige århundreskifte.
Et nydelig sted å nyte både morgenkaffe, afterski og night cap!

“Liv Arnesen, Odd Martinsen og Margarete Wiese kommer også, og vi er invitert av Sverre Sjøblom til lunch i det som var Norges første sportshytte, oppført av godseier Heiberg i 1899”,sa Merete.

Odd Martinsen forteller historier

Grunnen til at vi skulle møtes akkurat der, var at her holdt Romeriksjentutn til i sine glansdager.

HUN BRØYTET LØYPE FOR KVINNER I SPORET!

Ingrid med modellen av seg selv og barnebarnet. Symbolsk og vakkert. Boken av Hanna Nordberg beskriver den utrolige historien til våre første kvinnelige langrennsjenter. De måtte kjempe for respekt, og ble blant annet mobbet av sportsredaktøren i Dagbladet…

Dagens langrennsjenter har mye å takke Ingrid for. Hennes kamp for å få kvinner inn i langrennssporten, sølvmedaljen i stafett hun fikk under VM i Oslo i 1966, og gullet hun fikk som landslagstrener i Grenoble, var gjennombruddet for «jentut ́n». men hvem var de?

JENTUT´N – DE FØRSTE STJERNENE I NORSK KVINNELANGRENN

(Kilde: OL.museum.no) De norske ski-jentene ble historiske under stafetten i Grenoble i 1968. Aldri tidligere hadde et norsk kvinnelag vunnet gull i OL. 

Ingrid Wigernæs sitt lag “Jentut´n” med Inger Aufles, Babben Enger og Berit Mørdre vant gull og ble historiske. Inger Aufles knuste konkurrentene på første etappe. Etter Babben Engers løp ble Berit Mørdre sendt av gårde på siste etappe med 16 sekunders forsprang til det svenske laget. Med dagens beste etappetid økte hun ledelsen ytterligere med 5 sekunder og gikk i mål 21 sekunder foran de blå-gule. Jentu´n sin suksess fikk stor betydning for utviklingen av norsk kvinneidrett generelt. 

Motstand mot kvinnelangrenn

Norske mesterskap i langrenn for kvinner startet ikke før i 1954, mens mennene hadde hatt NM siden 1908, da kalt Hovedlandsrennet. Til sammenligning hadde Sverige gjennomført nasjonale mesterskap for kvinner siden 1917. Langrenn for kvinner kom på OL-programmet så sent som i 1952 i Oslo, og Norge var eneste nasjon som stemte mot at dette skulle bli en olympisk gren. Idrettsforbundet innførte i stedet stil-langrenn for kvinner i 1947, der stilen telte like mye som hvor raskt kvinnene gikk. 
Kvinnebevegelsen og idretten sto langt fra hverandre, men kvinneopprøret nådde også idretten på 1960- og 70-tallet. Kvinner krevde rett til å delta i alle idretter på lik linje med menn. Holdningene til kvinnelangrenn endret seg etter hvert utover på 1960-tallet. I den historien står Ingrid Wigernæs og Jentut´n sentralt.

Vendepunktet Grenoble 1968

Seieren til «Jentut’n» 16. februar 1968 ble den første milepælen i norsk kvinnelangrenn: Aldri før hadde et norsk kvinnelag vunnet gull i en lagidrett i OL eller VM. Selv om dette markerte starten på en oppgangstid for kvinnelangrenn i Norge, utløste ikke suksessen reelle prioriteringer for å satse like sterkt på kvinnelangrenn som på langrenn for menn. Den satsningen begynte først et drøyt tiår senere. Jentene ble fortsatt forskjellsbehandlet, både av publikum og innad i forbundet. 

Likestilling i idretten

Vi tar i dag likestilling innen idretten som en selvfølge. Likevel kom hopp for kvinner inn på OL-programmet først i Sochi 2014, mens hopp for menn har stått på OL-programmet siden det første vinter-OL ble arrangert i Chamonix i 1924. Det er også verdt å minne om at da Jørgen Brink og Vibeke Skofterud begge knuste løyperekordene i Vasaloppet 2012, var premien i herreklassen en bil og i dameklassen en bukett tulipaner.

Nå skal hun hedres

Sverre Sjøblom, Odd Martinsen, Margerete Wiese, Liv Arnesen, Ingrid Wigernæs og Merete Sejersted Bødtker.

“Ingrid Wigernæs er 91 år nå, og det haster å få opp en statue av henne i Hemsedal”, sa Merete i bilen på vei opp. Vi kjørte i nydelig påskevær, til Grua. På veien stoppet vi hos Brødbakerne på Gjelleråsen for å hamstre godsaker til kaffen. Du får seriøst vann i munnen der!

Merete triller figuren sin opp den sølemyke bakken i vårløsning. Utsikten er formidabel.

Det siste bratte stykket opp til den fantastiske hytta måtte vi gå. Og hytteeier Sverre Sjøblom, som er skiltmaker av yrke, tok imot oss iført Amundsen-nickers. Siden kom Liv og Inger i en firehjultrekker opp den bratte bakken.

Maten er snart klar.
Mye kulturhistorie her
Sverre er skiltmaker av yrke, noe denne poetiske veggen viser.

Margerete var på kjøkkenet til Sverre, der jeg som matvrak oppdaget at Sverre er en mann med sansen for det gode liv og god mat! En mann med Microblade, Le Creuset og skikkelige kniver. Hele hytta var en utrolig flott opplevelse. Romerikslaget eide den i mange år, men klarte ikke tilslutt å mobilisere nok folk til det krevende dugnadsarbeidet å vedlikeholde den. Med tungt hjerte solgte de den til Sverre, som har tatt utrolig godt vare på stedet, og tydelig lagt mye sjel i den. Så fortalte han også at han elsker å være der, og er en av de ekte markatraverne året rundt. Stor ski- og turglede sammen med et stort engasjement i lokalsamfunnet.

Brødbrikker. Nice!
En hytte med historiske røtter må ha kongebilde på dass. Under krigen var det for å vise sin lojalitet til kongeriket Norge, på et sted som var skjult for fienden.

Hemsedals store skidronning

Inger er opprinnelig fra Hemsedal, der hun ble oppdaget av den lokale Samvirkelagbestyreren da hun var 13 år gammel.

“De hadde et skirenn med en vandrepokal som var ganske dyr, så da det var fare for at den skulle bli til evig eie hos hun som hadde vunnet hittil ba han meg om å stille. Så da gjorde jeg det og vant. Idrettslagenes økonomi har hatt mye å si for skiidretten”, lo hun på kav “Hemsedalsk”, som har gitt henne Språkrådets pris.

Boken her burde være pensum i norsk historie.

Vi satt ved langbordet da historiene satt løst. Spesielt Odd Martinsen (som etablerte Fischer skifabrikk i Nittedal etter endt karriere) lot anekdotene sitte løst, og Ingrid nikoste seg. Det gjorde vi alle!

Damenes Skiklubb ved noen av dem. Og nå er jeg spurt om å bli medlem. En ære!

Da gjenstår det å få publisert artikler og bildet fra dette historiske møtet da…Håper pressen rydder plass mellom rumpa til Kardashian og hårfestet til Sophie Elise 😉

Advertisements
Leave a Reply

Leave a Reply

WordPress
%d bloggers like this: